skoddeheimen

Tykt ligger skodda over myrullen som strekker seg mot himmelen. Det er noe eget å litt underfundig her oppe i fjellheimen når skodda ligger som et tungt lokk over. På mange måter kommer mine tanker til å fly av gårde og minner meg om mitt eget tåkelandskap. Kanskje ligger skodda like tykt i meg som den gjør i disse herlige morgentimene i fjellet. jeg tar et par skritt ut på det myke terrenget, savnet er stort og jeg skulle ønske jeg kunne slippe alt å bare vandre innover til huldrehola ved siden av vannet. mang en gang har jeg sovet der inne hvor trygghet rår. Når man våkner av sildrende bekker og ørreten hoppende å lekende i vannkanten. Der kan jeg sitte tenker jeg å bare nyte stillheten. Slik blir det nok ikke mer, men det er jo lov å drømme. jeg setter meg ned ikke så langt unna bilen, håper at magen holder seg i ro en liten stund mens jeg gleder meg over alt jeg ser rundt meg.

Myrull er i grunnen ganske kul blomst kanskje nettopp fordi den står på så forblåste plasser, men likevel klarer den seg godt. mulig jeg å myrullen har noe til felles og kanskje er vi ikke så like likevel, Myrullen står jo der fordi den har slått sin rot ned på den beste plassen, mens jeg kaver febrilsk for å komme meg til mindre forblåste plasser uten hell. Derfor kan jeg si at jeg og myrullen mulig har noe tilfelles. Hvis man studerer denne planten hvil man oppdage at trådene som utgjør ulla er der for å varme opp selve kjernen. små fibrer som den har fått for å redde seg selv fra å fryse. Fantastisk av en så liten å egentlig ubetydelig plante som myrull, men ser man mange nok av denne ynkelige lille planten blir det allikevel et flott syn. Der er nok forskjellen på planten og meg.

Utover dagen letter skodda og majestetiske fjell kommer til syne, vakre, store og trygge. Der inne hvor intet menneske har satt sin fot. Fjellene brer seg som armer over den lille heimbygda. Denne bygda som både har gitt, men også tatt. Tenker ikke så mye på det når disse sterke armene omslutter meg på alle kanter. Det eneste jeg sitter igjen med er hvor vakkert det er her oppe blant tusser og troll. Her oppe hvor fossegrimen spiller så vakkert om kvelden og vugger en urolig sjel inn til søvn. Her hvor hvert skritt blir til små sår i naturens egen seng av mose så derfor tråkker man litt lettere. Her oppe hvor tankene kan fly rundt i frihet uten å tøyles av det usynlige. 

Så bærer det nok engang nedover, bortover og hjemover. Jeg tar med meg en liten del av dette majestetiske hver gang jeg opplever det. Du må tenke det du vil om min fremstilling av noe så helt vanlig som det et fjell er , men for meg er det som å komme opp i Guds egen hage .

Å være eller ikke å være

Vanskelig er vel ordet som fyller mitt indre når jeg med lengsel bare kan se og ikke delta. Det som engang var mitt liv virker så langt unna idag. Å være pilgrim sier de at ikke har betydning om man går eller ikke men for meg betyr det livskvalitet og tilhørighet. Det er nettopp dette jeg føler jeg går glipp av når min dustete kropp nekter å høre på hva jeg ønsker å vil. 

I det samme sekundet blir jeg bombadert med blogg innlegg hvor mennesker har liksom karret seg dit jeg skulle ønske jeg var, hvorfor skulle det ende slik for meg, hvorfor skulle jeg ikke få beholde det eneste som holdt meg levende å ikke bare badende rundt i mitt eget mørke. 

  

Ordet pilgrim stikker meg dypt fordi det var min identitet, det var noe jeg Eide . Hvorfor tok Gud eller skjebnen noe av det vakreste jeg vet om fra meg. 

Ordet hvorfor er der hele tiden , mulig er det der fordi jeg er for dum til å forstå hvordan det hele er blitt skrudd sammen.

Eller er det bare rett å slett uforståelig, for vanskelig å ta inn over seg kanskje. 

Hvem er jeg foruten å være pilgrim, et null, ufør, syk, gal eller bare eksisterer jeg på et annet plan . Et plan hvor jeg selv må finne meg selv igjen , men hvorfor har jeg gjemt meg så utrolig godt. 

Hvor er jeg , kan noen finne meg. 

Nei ingen kam finne meg , det er den reisen jeg selv må ta fatt på selv så sliten jeg er.

Egentlig har jeg lyst til å bare skrike, skrike av full hals om hvor urettferdig livet mitt er å har vert, men det kan jeg ikke. Jeg er ikke men er eller var. 

Det eneste jeg vet med sikkerhet er at det gjør vondt, veldig vondt helt inn der hvor veldig få mennesker har fått et lite innsyn.

For slipper jeg alt vil ikke mennesker tåle å høre . 

Men allikevel må jeg fortsette med å fortsette , å gi opp er jo fristende men ennå puster jeg inn å ut selv om håpet forsvinner å blir mindre å mindre.

diakonikonferanse 2018

To dager med foredrag kan være heftig for en sart sjel, men disse falt rett i boksen. Det er mye man skulle ønske seg her i verden og av å til kan man føle at man går rundt som luft i en stor verden. 

I går gikk jeg nettopp rundt med en slik tanke. Ikke det at det er en ukjent følelse, men for meg blir det liksom før og etter Eilev . Etter Eilev har jeg lært at jeg er et menneske med alt det det innebærer. Det vil si at jeg på lik linje med de andre var der men på en annen måte ikke lik. 

Egentlig var jeg på vei hjem etter den tunge dagen i går, men etter en halv flaske hvitvin og reker i godt lag ble det slik at man valgte å være tilstede i dag å. Det som møter meg i dag er anderledes, men mulig er det jeg som er anderledes i dag. Mer energi gir mer rom til andre . Endelig er hodet blitt bra etter en narkose å det i seg selv gjør noe med humør og energi så dagen ble varm og nye bekjentskaper har blir til.

En ting vil jeg allikevel si at jeg er imponert over de flotte menneskene fra tilja ettervern senter. På en måte vil jeg si at de virkelige diakoner satt der. De smilte til meg å til og med snakket med meg. Takk til alle dere for det dere er å gjør. De var nok der de andre også men det er ikke alltid man er like mottagelig. 

Jeg tror mange glemmer at diakoni ikke bare er et yrke , men et tankesett og en levemåte. Det å være et medmenneske . Kall det hverdags diakoni smilet, praten, maten og blikk alle de tingene er diakoni i handling. 

En oase, et sted å bare være .

Fortiden jobber jeg også med mine vandringstanker fra i år, dette året har jeg mått bruke litt tid men det kommer

Å vandre med håp 2017

Livet for mange funker slik at når man kommer opp på fjellet, blir mottatt og innlemmet så letter skydekket litt etter litt. Skyene som ligger sorgtunge rundt livet slår sprekker slik at lyset kan trenge igjennom. Nettopp dette handlet årets pilegrimstur om for meg. Det 9ende året, man møter igjen sine kjære venner ja nærmest sin selvvalgte familie. Grunge kirke sto der slik som den alltid har gjort å innbydde til vandring. Diakonen løp rundt, smilte og klemte. Det var godt å komme hjem igjen tenkte jeg stille der jeg gikk ut av bilen som hadde fraktet meg til det velkjente stedet som jeg er så glad i.

Dagens vandring er ikke akkurat krevende men for noen var det akkurat det det var. For disse menneskene var det en bragd å komme til velemoen i Edland. Jeg gikk bare å koste meg selv om asfalten ikke lenger er enn venn men en fiende. Hofta skreik da jeg begynte å gå men jeg kunne ikke trekke meg. Da vi kom frem på velemoen fikk vi kake i den gamle skolestua på Edland av noen herlige damen som hadde bakt all verdens godsaker for oss.

Dagen derpå ble for tung for meg så jeg tok meg en dag for refleksjoner av hvor jeg var å hvor langt jeg hadde kommet. Av å til kan man jo føle at man står å stagnerer med beina i gjørme men jeg måtte innrømme ovenfor meg selv at jeg hadde hadt en mer aktiv sommer i år enn jeg har hatt de to forrige årene. selvfølgelig skulle man jo ønske at kroppen var klar for det meste , men det er ikke alltid slik verden fungerer.

Sammen er også et ord som har blitt sterkere for meg dette året. Ingen skal måtte gå i motbakke alene. Slik skal ikke en pilegrim være. En pilegrim skal være den som ser , oppmuntrer og hjelper en annen når motbakken blir for tøff- ei bør blir jo alltid enklere å bære hvis flere bærer sammen med deg. Slik er det med alle oss mennesker at det er i motbakkene man trenger mennesker som bakker en opp. Slik blir samholdet sterkere for i ei gruppe er man aldri sterkere enn det svakeste ledd.

Slik vil jeg min familie skal være og slik ble jeg møtt.

Dyreskar et sted på Haukelifjell som viste seg fra sin regntunge å lunefulle side, mens geitost lukta hang fast i nesa lang tid etterpå. Kulda trengte seg inn som angsten på en mørk vinterdag , men allikevel betydde det ingenting for jeg var akkurat der jeg ville være.

En ting man kan være helt sikker på her i livet er jo nettopp dette at man ikke alltid er garantert solskinnsdager , men med slike mennesker rundt seg betyr det ingenting at det regner og at de tunge skyene kommer. Dett er vennskap i betydning. Vått å slafsete, kaldt og surt alle disse tilstandene er en del av dette vi kaller livet.

En god vandrings venn sa til meg at jeg gjorde vandringen hennes bedre å det varmet et pilegrimshjerte. Mennesker er jo så forskjellige og man har forskjellige forutsetninger for å klare å gjennomføre en slik vandring, men om man aldri stopper opp å ser seg omkring vil ikke vandringen bety noe i etterkant. Det sto i en pilegrimsbok jeg fikk på radiumhospitalet at det er ikke målet som er det viktigste men veien. Dette er noe jeg lever etter hver dag jeg lever. Det er på veien de gode samtalene blir gjort, det er på veien inntrykkene og minnene blir laget. Det er på veien man lever.

I bibelen står det så fin skrevet, Jeg er veien, sannheten og livet. Det står ikke at, jeg er målet kjapp deg. Et vert fot trinn skal være som en bønn og en hver kilometer skal gi ettertanke og velvære.

Dette er så viktig nettopp i dagens samfunn hvor man stresser seg igjennom hverdagen. Før man vet ordet av det så er man blitt gammel og da vil man se tilbake på de stundene man faktisk slapp taket og bare var til stede her å nå.

Det er vel disse tanker som vil forfølge meg igjennom dette neste året som pilgrim. Stopp opp se deg omkring å vær en motbakke venn for en som trenger det. Du vet aldri når du måtte trenger det samme tilbake igjen.

Tusen takk til hver å enkelt av dere pilgrimmer for vandringen å for de gode samtalene.

Blomsterfrø

Med vennskap kan sammenlignes med et blomsterfrø. Man møtes og frøet blir sådd. Jeg var på tur sammen med et menneske som jeg føler et reelt vennskap med på lørdag. Hver gang jeg ser henne blir jeg glad inni meg å jeg vet hun blir glad. Slik vokser frøet opp av jorden. Et likt fundament, noe å stå i og noe å stå på gjør at man føler fellesskap. Dette for meg er helt fantastisk. 

I tillegg har man en gjeng som er glad for å se deg. Som viser det med væremåte og med ord. Jeg føler meg ydmyk over å komme inn i varmen på den måten. 

Det er på mange måter rart og skummelt for jeg fortjener ikke all den varmen disse fantastiske gir meg, men jeg setter enormt pris på den. 

Takknemlig og ydmyk takker jeg hver å enkelt av dere. 

Dere som ved ord og toner løfter en pilegrim opp og frem hver dag.

Venner er den familien man selv velger. 

Stå på alle dere der ute for håpet vil vise vei ut av mørket

why mee lord

I to helger nå har jeg vert så heldig å få være med på to konserter. Første gang med Angela Primm og i dag med to herlige fyrer fra Lunde i Telemark som jeg til og med fikk en klem av. Helt fantastisk. På en måte virker det rart at folk i det hele tatt vil ha meg med og mange ganger må jeg klype meg i armen om det virkelig er sant. Det er jo ikke alltid like lett å være med på møter i bedehus sammenheng for i seg selv føler man seg fremdeles som den største synderen på to sko. Tenker jo tilbake til søndagskolen hjemme og allerede da var man jo to mennesker, et som var meg og et som jeg måtte være. Byen minste hore gikk på søndagsskole klinger fremdeles ikke godt i mine ører. Det var slik det var, men allikevel gav det meg et pusterom i en hektisk hverdag selv om jeg i etterkant fikk det opp i halsen en periode.
Gud er med? Ja for hvordan kan jeg si at Gud har vert med. Ikke var han med meg den gangen som jeg virkelig trengte han i hvert fall trodde ikke jeg det. Husker jeg drømte om at Gud ville gi meg en ny familie , men slike drømmer var nok for store eller vardet slik det skulle være at man ble slipt, ja da har hørt den versjonen også. Det jeg med sikkerhet kan si er at selv på mine verste dager overlevde jeg og med andre ord kan jeg vel hvis jeg legger godviljen til se at Gud muligvis holdt en slags type hånd over meg.
Sangene påvirker meg det er lett å se. De treffer meg i hjertet på den plassen som er mest sårbar merkelig nok. Den plassen hvor kun få mennesker har fått lov å titte inn. Det er der alle de vonde tankene forsurer mine dager, men det er også der gleden over livet kommer fra.
at jeg var så heldig å møte prostidiakonen Eilev for snart 8 år siden har reddet livet mitt. Det han gav meg lever jeg med hver dag. Nettopp via hans ord og hans tro kunne jeg se Gud på nytt, men allikevel sliter jeg dog med at jeg ikke har fortjent det. Av å til kan nettopp slike personer være meg på å gjøre en forskjell. Dette mennesket som spurte meg om jeg ville være med for så å hente meg, ja meg. Den godheten er jeg ikke så vant med, men det er nettopp da jeg ser Gud. På mange måter føler jeg meg velsignet når de hilser på meg, smiler til meg å snakker til meg. Tenk at de som er nærmest engler vil snakke med meg. Det får meg til å bli takknemlig og ydmyk. Jeg har vel ikke bare en gang tenkt why me lord. som hun var med på å synge i dag, men da er det enda større å føle det jeg følte av godhet å varme fra de jeg møtte. Forskjellige typer mennesker i alle aldre som alle var hyggelige som om jeg var normal.
En god følelse å ta med seg inn i uken. Så du ser at selv om du føler deg som søpla i veikanten finnes det mennesker som ser forbi søpla og inn i hjertet ditt. troende eller ikke troende så har du en verdi fordi du er nettopp deg.
Jeg kan si det med sikkerhet nettopp fordi jeg er det jeg er å det er ikke pent.
fatt mot du vil se lyset i enden av tunellen og trenger du en hånd eller et øre som lytter send meg en mail.

                                                 

Sa du svovelstikker

HAR DU LOV

Ja vel så du mener jeg skal kjøpe fyrstikker av deg? Jeg vet ikke om jeg har så veldig lyst til å støtte dette her. Du sitter her på gata og forer meg med løgn for at jeg skal kjøpe denne pakka av deg. Jeg vet at hvis jeg kjøper denne pakka av deg støtter jeg tusenvis av barn i et mindre heldig land til barnearbeid. Fyrstikker er vel og bra sier du. Tenker meg litt om før jeg svarer, men egentlig vet jeg godt hva svaret blir. På 1800. tallet hadde jeg nok antageligvis hatt bruk for dem, men i dag har jeg kjøpt meg en lighter som nok er et tryggere alternativ. Svovel er jo ikke sunt heller vil jeg nok påpeke her jeg står, og egentlig har noe annet å gjøre. Har du løyve for å kunne stå her å selge? Eller gjør du dette uten egentlig å ha sjekket om du har lov til det. Hva er bakgrunnen din for at du står her. Har livet fart deg ille, eller bruker du all den statelige utbetalingen på dop. Ja vel så gjør du det. Hvorfor ble det akkurat deg som skulle stå her å selge. Hva skjuler du bak den tynne slintrete kroppen din, og de blodsprengte øynene dine. Ble livet for vanskelig å bære eller ble du lurt inn i en sirkel som er vanskelig og komme ut i fra. Hvordan har du det egentlig? jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du kan komme hjem til meg, men jeg vet innerst inne at du ikke er.Egentlig så bryr det ikke meg om du har lov eller ikke, men man må jo si i fra. Svarte penger skal man jo ikke være en del av i samfunnet slik det er nå. Arbeidsmiljøloven har jo formet ut et skriv om at slikt skal ikke Nordmenn være med på. Det var før i tiden det, hvor det var lov med torg som ikke kostet det hvite i øya. Før da byen var et levende sted hvor vi mennesker møttes for en hyggelig prat. Slik er det jo ikke lenger. Vi har for lengst kommet oss ut av steinalderen, og blitt sostifikerte individer. Fattig sier du det, er det virkelig det du er? Det er vel med fattigdom som med oss mennesker at man er ikke fattig før man selv sier at man er det. Er økonomien i trøbbel er man da fattig spør jeg meg selv, men egentlig vil jeg jo svare nei. Det å være fattig betyr så mangt i min oppfattelse av livet. Ikke kan jeg si at min oppfattelse er noe vesentlig heller, men fyrstikkene er allikevel en snikende fare.  På slutten av 1800. tallet var det da helt normal at barn telte fyrstikker for å spe på hjemme. Hjelpestikker ble det da kaldt, skulle de hjelpe noen eller var det tanken som telte. For arbeidsgiverne var barnearbeidskrafta et kjærkomment tilskudd, og for mange foreldre var lønna uunnværlig. Dessuten ble det ansett som lurt å lære barna selvdisiplin og arbeidsmoral tidlig. Men denne fordelen måtte veies opp mot den dårlige påvirkningen arbeidernes råhet kunne ha på barna.

Mange mente at barnearbeid var greit så lenge barna ikke jobba natta. Andre mente at litt nattarbeid var akseptabelt, og noen ville sette grensa for barnearbeid til 10 år. Mohn endte opp med å foreslå en aldergrense på 12 år for fabrikkarbeid og 15 år for nattarbeid og at barn under 15 år ikke skulle ha lov til å jobbe mer enn 6,5 timer i døgnet.  Fyrstikker er relativt greit ord, men for å være helt sikker på hva det dreier seg om så er det da, pinner av tre eller kartong, med et hode som blir antent ved strykning. På den andre siden er svovel, et ikke-metallisk grunnstoff som tilhører gruppe 16 i grunnstoffenes periodesystem. Svovel er relativt reaktivt. Det antennes i luft ved ca. 250 °C og brenner med svak blålig flamme til svoveldioksid. Det vil si at dette ikke er noe sunnhetsobjekt. Et eller annet sted i verden sitter da noen barnefingre med denne styggedommen fordi at ikke alle land har de dyreste maskinene som er å få tak i. Du sier enda at jeg skal støtte eller begynner du så smått å forstå? I svovelens tiår kan man jo se en del pusteproblematikk, og egentlig kan jeg si at folkesykdommer kommer og går, og så kommer de igjen. Kols en forferdelig sykdom som er gammel, men fikk et nytt navn. Kronisk obstruktiv lungesykdom er det garantert det fineste ordet jeg vet om på en slik grusom tilværelse. Samlebetegnelse er det på mange sykdommer som har sitt utspring i åndedrettssystemet og i bronkiene, men det var svovel jeg skulle komme frem til.

STIKK ELLER STIKKEN

En frisk osp står i skogen og det er varmt og godt rundt dets røtter. Den vet jo ikke hvilken ubetydelig skjebne som det vil oppleve. Så går ferden til en eller annen fabrikk som kutter den opp i små biter. Den blir dyppet i svovel, og de små barnehendene får i oppgave og telle de en etter en. Svovelstikkens reise blir da lang og omfattende. Jeg ser du sitter der med svovelstikkene, men forstår du ikke problemene skogen vil oppleve. Når skogen dør ut vil vi mennesker også dø ut. Skogen produserer oksygen via fotosyntesen og det er vi alle som lever av nødvendige av. Ospa står der med hjerteformede blader, og mange vil kalde den et ugress i de Norske skoger. Ospa blir i tillegg brukt som interiør i sauefjøs fordi sauene, spiser ikke på den. Bekledning av hus har også ospa blitt brukt som. I de Norske skoger er ospa nå på vei tilbake igjen i den Norske faunaen. Dette på grunn av at man nå forstår at man skal ta vare på den.

Du ser på meg med et spørrende blikk når jeg forteller deg sannheten. Svovelstikkene du selger har en historie. Historien om dem blandes mulig med historien om deg. Svovelskya stiger sakte, og den legger et tungt lokk over alt den møter. Historier som møtes, din og min. Jeg som farer forbi, mens du blir sittende. Egentlig vil jeg be deg om å dra bort herfra, men jeg får meg ikke til å si det til deg. I stedet for å be deg om å dra blir jeg stående en stund til. Jeg ser deg og jeg vet du ser meg. Liten å spe med blonde krøller i håret. Egentlig vil jeg nok si at du er vakker, selv om jeg ikke burde si det. Det er overhodet ikke akseptert at jeg står her og sier du er vakker. Hvorfor? Det er det man ikke skal snakke om. Du sitter her og har du egentlig noe her å gjøre. Man må tenke på hva andre sier og gjør. Det vil du lære deg ettersom du sitter der du gjør.

Dyrelivet er også påvirket av om jeg kjøper svovelstikker av deg. Innsekter som ospedreper, stor kortvingebukk og ospebarkbukk er avhengig av ospa for å leve. Sopper som ospehvitkjuke, lys hårkjuke og ospepigg har også ospa som sin leveplass. Så på en måte kan jeg være en årsak til at naturens mangfold blir rota med hvis jeg kjøper disse stikkene av deg.

FORTELL MEG OM SKJEBNER

Søndag er og blir søndag. Skulle du selge på en søndag? Utenfor har kirkeklokkene begynt å kime inn. Svovelpredikantenes dag er også søndag. Disse storslåtte mennesker med dyre biler, og alltid noe å gjøre. Hele tiden vil de spørre oss om penger, og hele tiden vil de gi oss frelse fra alt ondt. Kan de gi oss det vi trenger? Kan de gi oss maten vi trenger for å overleve de dagene som kommer. Muligheten er der for at noen vil bli skuffa når jeg beretter om de høye herrers matretter på eget bord. Når feriene blir stadig mer eksotiske og lønna bredere for hvert år som går. Jasså! Sitter du her i dag igjen. De synes du er blitt så stille. Svar meg, sier jeg. Stivheten har kommet over ditt ansikt, og av en eller annen grunn ligner du en statue jeg har sett før. Kanskje var det deg Gustav Vigeland hadde i tankene da han skapte en av statuene i Vigelandsparken.  Det som før var vakkert er ikke lenger like vakkert. Blåfrossen ja nesten marmorert skriker alt imot meg. Jeg ser de kommer for å hente deg. Lærte du ingen ting av meg. Jeg ville ikke ha svovelstikkene dine, men ville gi deg så mye mer. Tiden var nok ebbet ut for deg før jeg møtte deg. Slik vil jeg i hvert fall tro at det var. Vil ikke ta del i det barbariske, og hensynsløse som har hendt deg.

Barhodet blir du lagt på en båre, og kjørt vekk slik at jeg ikke kan se deg lenger. Tilslutt er det vel jeg som har lært hvor fattig jeg er.

Dette er en kreativ tekst jeg hadde på skolen